Sylvia Gremm, innehaveren av den tyske malamutekennelen of Kiyara's Wolf Pak,

har gitt NAMK sin tillatelse til å bruke hennes fremstilling av malamutens historie

og beskrivelse av de første avlslinjene på rasen.

© Copyright Sylvia Gremm - of Kiyara's Wolf Pak

Teksten er oversatt til norsk av Thomas van Baal

Alaskan Malamute

Malamutens historie

bildeskimo

Fraktlokomotivet fra det høye nord, er betegnelsen på den største og sterkeste sledehunden. Navnet fikk den etter eskimostammen «mahlemiuts», viss forfedre utvandret fra Sibir til Alaska og som slo seg ned i den norøstlige delen av «Kotzebue Sound». Over mange århundre var Mahlemiutenes sledehunder et ekte, bunnsolid avlsprodukt av omgivelsene og som måtte leve opp til harde utfordringer. Urbefolkningen avlet selvsagt ikke hunder etter en standard som vi gjør idag. «Standarden» i denne tiden var ytelsesevne som trekkdyr, vokter og jeger og motstandsdyktighet god nok til å kunne overleve i det harde klimaet. Gjennom regionenes århundrelange isolasjon ble Alaskan Malamuten derfor en relativ enhetlig type.

eskimofamily

Da russiske sjøfarere oppdaget Alaska, ga de landet navnet «Alashak» eller «Alyeska», som betyr «det vide Landet». De ble der kjent med de innfødte og rapporterte at disse brukte hunder til å trekke tungt lastede sleder. Mange overleverte beretninger av misjonærer, oppdagere og eventyrere beretter om Mahlemiuts. Denne stammen («Mahlemiut») ble av alle som før eller siden kom i kontakt med dem, betraktet som en stamme med høyt utviklingsnivå og de ble aldri omtalt uten at deres hunder ble nevnt. Karakteren og temperamentet til Alaskan Malamute har tilsynelatende blitt preget av omgivelsene som de ble holdt og avlet i. Mens sledehunder i Norden ble behandlet nokså grovt, synes det som om Mahlemiutene viste sine hunder mer oppmerksomhet og vennlighet. Vesenet til Malamuten var påfallende forskjellig fra de andre sledehundene. Dette fant arktisreisende stadig verdt å berette om. I løpet av denne tiden skjedde det sannsynligvis en seleksjon mot en hund som var vennlig og pålitelig.

dogs_eskimos_

Mahlemiut-familie med sledehunder, bilde er tatt i 1881

Hundene til Mahlemiutene ble tidligere holdt og avlet i relativ geografisk isolasjon. Dette endret seg da europeere begynte å bosette seg i Alaska. Et stort vendepunkt kom i år 1896 da det ble oppdaget gull i Klondike. På grunn av gullrushet ble det en ekstrem stor etterspørsel etter trekk- og frakthunder. Etterspørselen ble enda større av at sledehundløp ble stadig mer populære. Hundene som bosetterne og de som lette etter gull hadde med seg, ble parret med Alaskan Malamute. På grunn av dette betegnes perioden fra 1909 – 1918 som tidsalderen for «den arktiske sledehundens forfall».

I 1908 ble kennelblubben i Nome grunnlagt. Denne organisasjonen var ansvarlig for gjennomføringen av et 408 miles langt sledehundløp gjennom Alaska – «All-Alaska-Sweepstake». Folk fra hele Alaska og fra naboområder pakket sledene sine og de raskeste hundene som de kunne oppdrive for å delta i dette løpet. Vinnerne av dette eventyrlige arangementet var sikret stor anerkjennelse og en pengepremie, og de ble umiddelbart berømt i og utenfor regionen. Scott Allen, John Johnson, Leonhard Seppala er bare noen av de beste hundekjørerne og trenere fra denne tiden. Scotty Allen var særlig viktig for denne sporten. Han var delaktig i organiseringen av det første offisielle sledehundløpet - «All-Alaska-Sweepstake».

hundelp

I 20-årene importerte idealistiske hundeentusiaster individer til den sørlige delen av USA. Målet var å bevare denne lokale hundetypen som rase gjennom avl med rene Malamuter, for dermed å redde rasen fra den endelige utryddelsen. En eventyrer ved navn Dave Irwin, som tilbragte en lengre periode i det høye nord, tok med et typisk hundepar til det sørlige USA. Dick Hinman eide etterkommerne etter disse hundene som ble en viktig del av avlsgrunnlaget for rasen i USA.

Arthur Treadwell Walden, som leder for sledehundførerne, var ansvarlig for anskaffelsen og opplæringen av hundene til den første Antarktisekspedisjonen til E. Byrd i 1928. En del av disse hundene ble rekruttert fra hans egen kennel (Chinook Kennel).

byrd_exp

Byrd-ekspedisjonen (1928-1930)

Arthur T. Walden var blant annet også vinneren av det første offisielle internasjonale sledehundløpet i 1922 i staten New Hampshire. En går ut fra at dette løpet bidro til at avl av ren Alaskan Malamute og Siberian Husky startet. Arthur Walden var den første presidenten i «New England Sled dog Club». Hans kennel var også begynnelsen til Kotzebue linjen.

waldenchinook1

Arthur Walden

Under forberedelsene til admiral Richard E. Byrds ekspedisjon ble en del hunder brakt til Arthur Waldens kennel. Alan Alexander «Scotty» Allen informerte Eva Seeley om at to av hundene var større enn Siberian Huskies og han sa til henne «at disse hundene skal stå som eksempel for den store sledehunden fra Alaska». En av disse hundene fanget oppmerksomheten til Eva Seeley. Hun kalte han Rowdy og hans navn var en nøyaktig beskrivelse av hundens karakter. Seeley møtte Rowdy for første gang da han var to år gammel. Byrd-ekspedisjonen tok med flere hunder som liknet Rowdy, noe som førte til antagelsen hos familien Seeley at disse hundene eksisterte som gruppe eller til og med som rase. Eva Seeley ble begeistret for de store hundene og deres myke temperament som står i kontrast til det ulveaktige utseende. De begynte deretter letingen etter andre eksemplarer av denne store sledehunden og kjøpte hannhunden Yukon Jad av Leonhard Seppala og en tispe ved navn Bessie av Arthur Walden. Med disse to hundene grunnla de sin berømte Kotzebue linje. I 1929 brakte Yukon og Bessie fire valper til verden, alle var hannhunder. De fikk navnene Gripp, Tugg, Kearsarge og Finn of Yukon. Gripp ble senere den første registrerte Alaskan Malamute.

rowdy_of_nome rowdy2

Om Rowdy of Nome sa Eva Seeley:
Han var begynnelesen på alt, en storartet hund. Scotty Allen tok med denne hunden fra Alaska
og Arthur Walden ga den til meg

gripp_of_yukon

Gripp of Yukon, første Champion i sin rase i AKC. Den første standarden, som ble endret i 1969,
ble skrevet etter han. Gripp ble 16 år gammel.
 

I 1931 overtok familien Seeley kennelen «Chinook» etter Kate og Arthur Walden og deretter var Alaskan Malamute og Siberian Huskies midtpunktet i deres liv. I 1935, etter 7 års intensivt oppdrett, fikk Seeley anerkjent rasen gjennom AKC. De første registrerte hundene var: Gripp of Yukon (*24.08.1929), Rowdy of Nome, Taku of Kotzebue, Finn of Yukon, Kearsarge of Yukon, Patsy of Kotzebue, Sheila of Kotzebue, Kobuk of Kotzebue, Kotlag of Kotzebue, Navarre of Kotzebue og Wanda of Kotzebue. Den 17. april 1935 ble også Alaskan Malamute Club grunnlagt med Milton Seeley som den første president. Navnet ble seinere endret til Alaskan Malamute Club of Amerika. Ikke lenge etter ble stamboken til AKC lukket. En stund så det ut til at disse dyrene fra Kotzebuelinjen i New England, skulle bli de eneste stamdyrene til rasen. Den andre verdenskrig og den andre store Antarktis-ekspidisjonen (1933-1935) til Byrd reduserte hundebestanden dramatisk. Dette førte til at det fantes for få avlshunder til å sikre rasens eksistens. Derfor ble stamboka på nytt åpnet for registreringer.

Evas kennelnavn var «Kotzebue». I 50 årene gjorde hun det til en vane å bruket «Kotzebue» i begynnelsen og «of Chinook» i slutten av navnet på sine malamuter.

I 1970 startet Carol Williams samarbeidet med Eva Seeley. Eva Seeley døde den 28. desember 1985 i en alder av 94 år. Eva Seeley hadde sitt siste registrerte kull sammen med Carol Williams i 1986, fordi hun som medeier av tispa ble ført inn i stamtavlen. Eva Seeleys siste vilje var at Carol Williams skulle fortsatte oppdrettet under hennes kennelnavn, noe hun også fastholdt i sitt testament. Det finnes mange kenneler som forsøker å videreføre arven etter Eva Seeley og opprettholde Kotzebue linjen.

milton_seeleyshort_seeley

Bildet til venstre viser Milton Seeley med Gripp og venner. Bildet til viser Eva Seeley, her som modell med en av hennes huskier

evaseeley

Eva Seeley (foto 1933) fra venstre mot høyre Wendy of Kotzebue, Finn of Yukon, Gripp of Yukon og Kearsarg of Yukon.

Da krigen tok slutt, kvittet mange hundeførere seg med sine hunder og to av disse ble overtatt av Paul Voelker og ble dermed en del av avlsgrunnlaget for hans kennel. Hundene som dannet grunnlaget for hans kennel var Dude's Wolf og Dodge's Lou. En del av hundene sine kjøpte han i Marquette, Michigan og han reiste også til Alaska for å hente hunder der. Han var med sin kennel «M'loot» en av de mest innflytelsesrike oppdrettere. En av hans mest berømte hunder var Gentleman Jim, som tjenestegjorde under andre verdenskrig og som minnes i Hall of Working Fame.

voelker

Paul Voelker, februar 1947
 

I 1947 etablerte Robert J. Zoller den tredje berømte linjen. Hans mål for «Husky-pak-Linie» var å forene de beste egenskapene til M'loot og Kotzebue hundene. Robert Zoller og hans kone Laura siktet mot en Malamute type av enhetlig størrelse, kraftig beinstamme og kroppsbygning.

robertzoller

Robert Zoller med Ch. Apache Chief of Husky-Pak og (med klokka) Ch. Cherokee of Husky-Pak, Ch. Husky-Pak Marclair's Sioux
og Arctic Storm of Husky-Pak.
 

Hans søken begynte med et besøk hos Chinook kennelen, men etter hans mening var Kotzebue-hundene for små. Under et besøk hos Dick Hinman ble Zoller veldig begeistret for to hunder, Irwin's Gemo og hans sønn Hinman's Alaska. Etter dette kjøpte han en sønnesønn av Gemo ved navn Kayak of Brookside. Zoller bestemte at han ville ha en Malamute til. Valget stod mellom en M'loot tispe fra Seguin, Texas og en hannhund og tispe som var avkom etter Alaska, senere Ch. Spawn's Alaska. Da de ikke klarte å bestemme seg, kjøpte de alle tre. Søskenparret het Apache Chief og Arctic Storm of Husky-Pak, tispa het Husky-Pak Mikya of Seguin.

apache_chief_of_huskyi_pak artic-storm-of-husky-pak huskypak_mikya_of_seguin11

Fra venstre; Apache Chief of Husky Pak, Arctic Storm of Husky Pak og Husky Pak Mikya of Sequin

Apache Chief og Arctic Storm levde opp til forventningene til Zoller. De var ¾ M'Loot og ¼ andre linjer. Han parret Kayak med Miyka og Arctic Storm. For å forbedre type og hodeform søkte familien Zoller etter en ikke for liten Kotzebue hann av høy kvalitet for sitt C – kull. Deres valg falt på Toro of Bras Coupe (Kim of Kotzebue + Kotzebue Kleopatra). Eierne av Toro var Earl og Natalie Norris. Det ble født 6 valper etter kombinasjonen Arctic Storm of Husky-Pak og Toro. En valp ble adri stilt på utstilling, men resten fikk alle championtittelen: Ch. Cliqout of Husky-Pak (hans hodet er avbildet på logoen til AMCA), Ch. Cheyenne of Husky-Pak, Ch. Cochise of Husky Pak, Comanche of Husky-Pak og Cherokee of Husky-Pak. I 1968 bestemte Robert og Laura Zoller seg for å trekke seg tilbake fra avl og utstilling.

cherokee cheyenne cliquott

Fra venstre; Ch Cherokee of Husky Pak, Ch Cheyenne of Husky Pak og Ch Cliquott of Husky Pak
 
 
cochise comanche
 
Fra venstre; Ch Cochise of Husky Pak og Ch Commanche of Husky Pak
 

I all hovedsak stammer Alaskan Malamutes fra hundene til Kotzebue, M'Loot og Husky-Pak linjene.

I løpet av 60-tallet ble Malamuten også kjent i Europa. Sammen med amerikanske soldater og gjennom Sveits og Nederland fant Alaskan Malamute veien til Tyskland. Det første kullet kom året 1966.

Vil du lese mer?

De første linjene

De første linjene, del 2

Rene Kotzebue kenneler

 

Kilder:

The Alaskan Malamute Yesterday and Today / Barbara A. Brooks + Sherry E. Wallis

The new complete Alaskan Malamute / Maxwell Riddle + Beth J. Harris